Sponset av Länsförsäkringar

Hei Marielle! Fortell oss litt om deg selv og familien din?

Jeg heter Marielle, er 36 år og bor i Sundbyberg sammen med min samboer, trillingene Ines, Elvira og Juni + jentenes to eldre søsken William på 10 og Alice på 7 som jeg har fra et tidligere forhold.

Hva var din første følelse da du fant ut at det var tre (!) babyer i magen din?

Jeg trodde selvfølgelig ikke det skulle være tre der inne! MEN jeg hadde allerede skjønt at noe var annerledes, så på en måte ble jeg ikke overrasket over at det var flere enn én. Jeg hadde følt meg veldig uvel og var ekstremt trøtt, noe som gjorde at jeg merket forskjell fra mine tidligere svangerskap.

Da nyheten kom, både lo og gråt jeg. Til og med hjelpepleieren lo. Hun mente jeg burde ringe mannen min på FaceTime og fortelle ham det (ettersom jeg var på kontroll alene på grunn av pandemien!), men det føltes for utrolig til å fortelle det over telefon.

I tillegg var det noen veldig «praktiske» tanker som gikk gjennom hodet mitt. Hvor skal vi bo? Hva slags bil skal vi ha? Jeg tenkte mye på hvor mange kjeledresser og vintersko du må kjøpe samtidig, haha!

Hvordan var denne graviditeten forskjellig fra de forrige, der det var én baby i magen din?
Jeg var ekstremt trøtt og veldig uvel – noe jeg tok opp på barselsamtalen. Men jeg tror ikke hun automatisk tenkte at det kunne være en indikasjon på at det var flere fostre i magen. Noe annet jeg raskt reagerte på, var at jeg ble fort stor. Jeg husker at jeg tok et bilde i speilet før vi i det hele tatt rakk å si ifra og tenkte «Å, jeg har allerede en mage!». Størrelsesmessig var jeg alltid 10-12 uker foran. I uke 20 var jeg omtrent like stor som i uke 30, så du ble veldig fort stor og klumpete!

Hvordan reagerte familiene dine da du fortalte dem det?
Moren min trodde nok ikke jeg skulle få flere barn. Så jeg tenkte: Hva skal hun si nå som det er tre? Men alle, inkludert min mor, har vært veldig glade og fremfor alt overrasket! Folk har egentlig ikke klart å absorbere det. Og selv om jeg så det på ultralydskjermen ved 13 uker, klarte jeg heller ikke å ta det innover meg. Vi har også måttet overtale mange folk: Jo men vi lover, det ER tre av dem! Trillinger, ikke tvillinger!

Tok det lang tid å akseptere?
Jeg vil si at det tok 6-8 uker før vi innså at de var tre. Det ble også mer ekte når man i uke 20 tenkte at det kanskje bare er 10 uker igjen, for det kan jo faktisk komme trillinger allerede i uke 28. Men da vi ble henvist til fostermedisin for å snakke om fosterreduksjon, om man skulle velge å fjerne ett, føltes det som om alt ble mer ekte.

Hvordan var det å bli møtt med et slikt spørsmål om fosterreduksjon?
På en eller annen måte skjønner jeg at de må spørre, antar jeg. Men samtidig tvilte vi aldri på valget vårt. Vi sa selvfølgelig at vi ville snakke om det, og at vi følte vi måtte gå dit og fortelle hva vi syntes og høre på hva legene hadde å si. Først likte jeg ikke legen vår i det hele tatt, men etter hvert ønsket jeg at han skulle være med meg hver dag. Han var saklig og grei og forklarte alt på en god og forståelig måte. Jeg hadde stor respekt for ham. Det var mange tanker rundt fosterreduksjon. Hvis du skulle gjøre det, hvem ville du fjernet og hvorfor? Skal man bruke resten av livet på å tenke på hvem og hvorfor noen ble tatt bort? Det er heller ingen garanti for at fostrene du velger å beholde vil overleve. Det er en risiko å redusere fostre på samme måte som å beholde dem alle. Spesielt siden våre trillinger delte morkake. Det er jo ingenting som tilsier at det ikke blir komplikasjoner for den som sitter i den andre enden.

Svangerskapet er et høyrisikosvangerskap, men vi følte at kroppen får bestemme om dette skal gå. Da har vi i hvert fall tatt valget om å prøve å fullføre og gi alle tre en sjanse til et liv.

Hva anser du som spesielt viktig under et svangerskap, og spesielt for de som venter trillinger?

For oss var det viktig å tegne [graviditetsforsikring](https://www.lansforsakringar.se/stockholm/privat/forsakring/personforsakring/gravidforsakring/?utm_source=babyjourney&utm_medium=app&utm_campaign=LF_babyjourney_Nationell_Forsakring2023-gravid_20230421), fordi jeg hadde hatt det med mine tidligere barn, men også fordi man aldri vet hva som skjer. Jeg var ekstra nøye med å undersøke om det var noen forskjell nå som jeg hadde tre foster og ikke bare ett. Til slutt valgte jeg å tegne svangerskapsforsikring fra Länsförsäkringar, som man betaler for, da det var et høyrisikosvangerskap. Det var en trygghet, en ekstra beskyttelse dersom det skulle vise seg at det var noe galt, eller om noe skulle skje. Selve graviditeten er annerledes fra starten. Du vet at det blir keisersnitt, og du vet at du må tilbringe lengre tid på sykehuset fordi babyene ofte blir tatt ut 7-8 uker for tidlig. Så det føltes viktig for oss å ha ekstra beskyttelse som gjorde at vi følte oss litt tryggere.

Er det samme type forsikring, selv om man forventer trillinger?
Ja, det er det samme! Det er ingen forskjell. Jeg var nøye med å dobbeltsjekke at det faktisk var den samme forsikringen jeg ville tegnet om jeg bar på ett barn.

Hvordan var prosessen da du valgte forsikring?
Jeg hadde Länsförsäkringars svangerskapsforsikring for mine tidligere barn, pluss at jeg har barneforsikringen min der, så det var ikke så mye å tenke på. Nå så jeg litt mer på forskjellen mellom den gratis forsikringen og den du betaler for, og landet på at jeg ville føle meg ekstra trygg med [den betalte varianten av forsikringen](https://www.lansforsakringar.se/stockholm/privat/forsakring/personforsakring/gravidforsakring/?utm_source=babyjourney&utm_medium_campaigbyg_forsakellring20n_campaign_forsakring20 gravid_20230421) ettersom dette svangerskapet på alle måter var mer risikofylt.

Hvordan planlegger man fødselen når man venter trillinger?
Etter det jeg har forstått, er det alltid planlagt keisersnitt når man venter trillinger, i motsetning til når man venter tvillinger, der det kan være 50/50. Men for oss var det aldri spørsmål om vaginal fødsel eller keisersnitt. Vi ble fortalt at det var planlagt keisersnitt og at det ville skje en gang rundt uke 34. Når man er gravid med tvillinger, vil man ikke planlegge det for tidlig, men man går etter indikasjoner på hvordan mor og babyene i magen har det. Men jeg kjente i uke 30 at det begynte å bli vanskelig å ikke vite en konkret dato. Jeg var utrolig stor, som om jeg var 42 uker på vei, og følte at jeg trengte en bestemt dato. Jeg klarte å få en dato for planlagt seksjon i uke 35 + 1. Litt senere enn jeg hadde håpet!

Vil du fortelle om fødselen?
Jeg kom aldri til uke 35+1 men i uke 32+6 gikk slimproppen. Jeg ringte fødselslegen, som sa at det ikke trengte å bety noe at slimproppen hadde gått – kanskje bare at jeg beveget meg mer enn vanlig. Så jeg husker at jeg tenkte «Kom igjen, jeg har født to barn, burde du ikke bare be meg komme inn?!». Jeg ble møtt med klassikeren «Ta to alvedon og prøv å hvile litt», noe jeg syntes var litt rart. Jeg var slett ikke komfortabel med svaret og valgte å ta kontakt med jordmortjenesten som jeg tidligere hadde vært i kontakt med og fortelle om min status. Etter et minutt ringer resepsjonen meg tilbake og sier: «Ring fødeavdelingen igjen, de tar deg inn med en gang””.

Så klokken 17.00 ringte vi igjen. Denne gangen var det en annen sykepleier som svarte: «Det sier seg selv at du skal komme hit – pakk sammen sakene dine og ta med deg samboeren». Da ble jeg veldig overrasket – kan han plutselig bli med? Mannen min hadde ikke fått være med på noen kontroller gjennom hele svangerskapet på grunn av pandemien. Så da måtte vi plutselig ordne barnevakt til de store barna som var hjemme og hadde påskeferie!

Vi kom inn på fødestua kl 19:00. Jeg hadde hatt sammentrekninger siden lunsj, som nå begynte å gjøre litt vondt. Noe som ikke var tanken, jeg ville ikke havne i fødsel, det skulle jo være rolig og planlagt. Jeg ble litt stresset over dette da jeg tidligere hadde tatt to keisersnitt. På undersøkelsen så de at jeg hadde rier men at tappen ikke var så påvirket. Hvis jeg hadde båret ett barn, ville det ikke reagert, men i og med at jeg bar tre, måtte vi overnatte for å få sprøyter som hemmet riene, og sprøyter for lungemodning for jentene i tilfelle vi måtte ta dem ut. Så vi måtte bli, og planen var å få en ny sprøyte for lungemodning ettersom dosene skal gis med tolv timers mellomrom.

Jeg får en sovepille for å hvile, men klokken 03.00 går vannet mitt, 20 minutter etter at jeg har tatt sovepillen for å samle litt styrke. Da er det bare å rulle tilbake til fødeavdelingen. Vi ble møtt av samme lege som før. Rett før hun skulle gå av skiftet, sa hun: «dere burde nok forberede dere på å bli foreldre i dag». Tre timer senere var jentene ute!

I de mellomliggende timene kom fire leger og informerte oss om hvordan alt ville foregå. Man planla i hvilken rekkefølge jentene skulle plukkes ut. Vi fikk også informasjon fra nyfødtavdelingen, i og med at vi skulle dit etterpå. Så ble jeg klargjort til operasjon. Jeg hadde jo tatt keisersnitt før og husket at jeg ble sjokkert over at det var så mye folk på rommet, men det var ingenting i forhold til hvor mange som var der nå! Nå var det enda flere folk: ca 3-4 jordmødre per barn, 3-4 leger og 3 anestesileger, så det var fryktelig mye personale.

De valgte Ines først, fordi hun var nederst, og så var tanken at Juni skulle komme på andreplass, men da presset Elvira seg på. Det var veldig god stemning i salen og alle trivdes godt. Etter fødselen ble jeg kjørt til kontroll, og Per til nyfødtavdelingen med barna. Personalet mente jeg blødde litt for mye, de ville være på den trygge siden, så jeg måtte bedøves for å få innsatt en ballong som hjelper livmoren å trekke seg sammen. Jeg måtte ligge der til neste dag, noe jeg overhodet ikke var forberedt på. Så jeg fikk ikke møte jentene før etter 22 timer, noe som var en veldig vanskelig og merkelig følelse.

Hadde du noen komplikasjoner etter fødselen?
Ikke under selve keisersnittet, men heller knyttet til operasjonen etterpå da ballongen ble satt inn for at livmoren skulle trekke seg sammen. Legen glemte nemlig en operasjonsduk i meg under den operasjonen. Det kan tydeligvis skje, duken kan forveksles med organer, så det er fort gjort – noe jeg ikke hadde noen anelse om. Da vi hadde vært hjemme i en uke, følte jeg at jeg hadde veldig vondt når jeg satt, og jeg klarte ikke å sitte rett. Noe som føltes rart, da jeg ikke hadde født vaginalt. Men jeg tok kontakt med en jordmor som var med på fødselen, og da ble det foretatt en undersøkelse hvor det ble funnet at de hadde glemt en operasjonsduk, som hun måtte trekke ut gjennom skjeden. Det var helt sykt, det føltes som en lang gardinlengde, og etterpå føltes magen helt tom! Etter det fikk jeg antibiotika men den virket ikke helt, så jeg måtte til gynekologen etter å ha fått feber. Der måtte jeg vente i 9 timer før legen ga meg en dobbel antibiotikakur over ti dager. Men etter det har det vært kjempebra!

Herregud, det er helt åpenbart mye man ikke aner hvordan vil bli når det gjelder å føde barn. Har du brukt graviditetsforsikringen du tegnet?
Vi brukte forsikringen ettersom vi måtte tilbringe tid på nyfødtavdelingen. Du får kompensasjon for dagene du er innlagt, eller for hele tiden du er innskrevet på nyfødtavdelingen, da du fortsatt kan ha hjemmehelsetjeneste i starten. Vi fikk utbetalt ca tre ukers kompensasjon!

Hvordan lager du en rapport?
Jeg gjorde det på nettet. Jeg ble oppringt av en saksbehandler som stilte noen oppfølgingsspørsmål om hvordan det var etterpå og hvordan barna hadde det. Det var overhodet ikke noe problem å lage en anmeldelse, det man må gjøre er å godkjenne at de kan få tilgang til barnas journal. Barna våre har hatt det så bra at vi ikke har trengt noen form for omsorg i etterkant, så for oss har saken vært veldig enkel.

Vi fikk betalt veldig raskt, jeg er nesten overrasket over hvor fort alt gikk! Jeg føler også at det var lett da vi tegnet barneforsikring. Du fyller ut søknaden på nett, og det eneste du trenger er fødejournalen. For premature barn trengs også journalen fra helsestasjonen, så det var ikke noe spesielt fordi det var tre av dem, men noe som må til når man er for tidlig født. Vi fikk et brev hjem som vi skulle signere og sende tilbake, og to uker senere ble barneforsikringen godkjent.

Har du noen magiske tips til noen som venter trillinger?

Haha, ja du, vi får alltid dette spørsmålet!

Når det gjelder graviditeten, er mitt råd å lytte til kroppen og være ekstra påpasselig. Da jeg gikk ned til å jobbe 50 %, følte jeg at jeg virkelig trengte det. Det er viktig å ta vare på seg selv under graviditeten. Og å ha en god innstilling – bare fordi det er tre barn, betyr det ikke at det kommer til å bli en katastrofe. Alt går bra!

Våg å prøve! Du har vanligvis en idé om hvordan du vil gjøre visse ting. Men prøv selv, ikke la noe begrense deg! På internett males det et bilde av at det er så vanskelig med trillinger. Vi bestemte oss raskt for at vi skal gjøre det vi vil, det skal ikke begrense oss. Rutiner har hjulpet oss! Det blir et litt mer strukturert liv, men du tør mer fordi du har et trygt punkt å lene deg tilbake på.

I tillegg har vi en trygghet i at vi som personer ikke blir så stresset. Prøv å holde deg i ro så mye som mulig, slik ser det ut nå. Se på den positive siden! Alt blir fantastisk!